Søndag 17.desember var en vakker morgen i Stavanger. Det spesielle ved denne morgenen var at FLO hadde lagt vinterens årsmøte bak seg kvelden før, og selv om ikke alle medlemmene var på topp ved denne viktige anledningen, så jeg fremtiden lyst i møte.

Av Knut Jørgen Kvilhaugsvik

Som vanlig gikk jeg gjennom min morgengymnastikk på en effektiv og ledig måte. På alle måter kjente jeg at livet var på full fart inn i kroppen på nytt.
Lettere forundret kunne jeg konstatere at en av FLO's ungkarer hadde benyttet natten til å ommøblere en smule på rommet.
Ekstrasengen var nå satt inn i den korte gangen ved inngangen til rommet, på en slik måte at også baderomsdøren var sperret. Jeg bestemte meg for å undersøke saken nærmere. Det skulle vise seg at min internasjonale bakgrunn og erfaring skulle komme til sin rett i fortsettelsen.

Med et raskt blikk mot den nærmeste enden av sengen til FLO's filantrop kunne jeg uten å bli overrasket konstatere at det stakk fire føtter frem under dynen. Tankefullt merket jeg meg at alle føttene pekte direkte mot taket - noe som fikk en avgjørende innvirkning på alle videre fremstøt i saken.

Den kalde frostrøyken over Breiavatnet skapte et øyeblikkelig behov for å gå videre med morgenrutinene uten hensyn til det trøstesløse paret som residerte mellom meg og en bedre tilværelse.
– Passér på innsiden, stønnet filantropen på min anmodning om passasje til baderommet. Til alt hell har jeg til en hver tid lagt vekt på å være i stand til å takle en hver fysisk utfordring, og jeg kunne derfor med et par smidige bevegelser lukke skyvedøren mellom meg og de fire røde øynene i sengen på utsiden av døren. Lettelsen var umiddelbar, helt til tankene brått sanset at en person manglet i dette hverdagsdramaet.

– Hva med Neset? Uten å nøle skjøv jeg tankene på denne underfundige blandingen av en lastebilsjåfør, popstjerne og lærer til side. En ting om gangen.

Beslutningen åpnet tankene, og med god samvittighet kunne jeg nyte verden for fullt da det kalde vannet satte meg i stand til å se alt fra den absolutte topp. Etter syv minutter og 37 sekunder var jeg klar for verden. Raskt samlet jeg sammen mine utlånte toalettsaker og entret hovedrommet med en slik livsvilje at også en løs fugl fra Stavanger bør være i stand til å forstå poenget. Mine lavmælte utrop om hvor fantastisk verden kan være og hvor utrolig det er å være meg i den, skape en viss uro borte ved døren.

Dette avgjorde saken. Uten å kommentere denne mangelen på alminnelig interesse for oppegående menneskers livsperspektiv var det ingen annen utvei en å forlate dette fordervelige miljøet.
Unge Neset hadde i mellomtiden meldt sin tilstedeværelse med avledende host og kremt. Tro mot tradisjonen valgte han å se denne umulige problemstillingen fra den svakeste parten sin side og forble for det meste verbalt taus, men med lett brusende kinnskjegg.

Kun et spørsmål stod igjen og han med det skjeve smilet hadde fremdeles nok mann i seg til å slippe det løs.
– Skal du bruke sengen mer?
– Jeg skal gå, meddelte jeg direkte og skrevet over ham og plastposen fra Siddisbyen.

Noen minutter senere kunne jeg tenne dagens første Petterøe's og slippe innpå et par, tre kopper kaffe før Bugge dukket opp til avtalt tid. I sakens anledning er det å merke at gutten i røyken ikke har bevist at han har en heteroseksuell legning. Rødsprengte øyne beviser kun dykk på for store dyp.